© 2019 Åse Pauline Thirud.

Proudly created with Wix.com

GAMMELT TREVERK

15.07.2015

 

Sommernovelle av Åse Pauline Thirud

 

 

Den morgenen lå de der forventningsfulle begge to. Nattetåka kilte dem lett med noen duggdråper, før den overga seg til sommersola. Vannet som skvulpet rundt dem holdt minst atten grader, tenkte han erfarent. Han visste hva det betydde.

 

Siden det i tillegg var lørdag ville dette bli sommerens første store badedag. Han kjente det kriblet i lufttønnene med tanke på de myke føttene som snart ville leke på ham igjen, på plaskingen, og på den herlige latteren som alltid fulgte med.

 

Nykomlingen ved siden av så veldig annerledes ut. Ingen plankebord, bare en bred plastkant. Han hadde sett et par ungdommer hoppe og sprette oppå den da de brakte den ut for et par dager siden.

 

- Ja, ja, det er plass til oss begge i denne innsjøen, tenkte han. Det kunne bli trivelig med selskap i de lange høstkveldene, før han gikk i vinterdvale når isen kom.

 

Det var tidlig om morgenen. Ennå strakte sola seg litt dovent, men humlene surret travelt. En øyenstikker slo seg ned på kanten hans. Den vinket tilbake mot sola med vinger i et så fargesprakende glitter at det gjorde all verdens edelsteiner misunnelige. For edelsteiner tenker ikke. De skjønner ikke at det er liten grunn til å misunne en slik skjør liten skapning som bare får leve noen få dager, mens de selv har glitret fra tidenes morgen. Mange av dem får til og med danse på prinsessers hender i århundrer.

 

Nykomlingen i plast fikk ligge i fred for morgentravle insekter. Men utpå formiddagen kom de første badegjestene. En familie med tre viltre barn. Foreldrene sukket lettet ved synet av både den gamle flytebrygga i tre og den nye badetrampolinen; her ville ungene ha nok å leke med i timevis! De delte raust ut brus og boller. Så sank de fornøyde ned i hver sin solseng med en bok over ansiktet. Der lå de uforstyrrelige, mens ungene skrek av fryd, og vekket badetrampolinen med høye hopp. 

 

De hadde det så moro med sprett og rundkast at de ikke la merke til den gamle trebrygga i det hele tatt.

 

Slik fortsatte det også med de andre badegjestene som kom utover dagen. Det var mest barn og ungdom som boltret seg i vannet over lengre tid. De ble alle trukket til den nye badetrampolinen som veps rundt et saftglass. Han kikket overlegent bort på gamlingen i tre av og til. Men utpå ettermiddagen var han litt sliten.

 

Den gamle, som egentlig aldri hadde følt seg gammel, men som nå unektelig var eldst, kikket litt i smug bort på alle som danset rundt på den oppblåste brygga. Det var ikke fritt for at han var litt misunnelig. Flytetønnene hans kjentes tunge som fulle oljefat.

 

- Var det slik det skulle bli heretter? Skulle alle more seg der borte, mens han skulle ligge i glemselens mosegrodde brakkvann helt til han falt fra hverandre av ren unyttighet?

 

En og annen skremt, liten fiskestim søkte hastig ly under ham. En bokfink satte seg kort ned og hvilte strupen sin. Så satte den kurs innover skogen igjen, med tydelig desperasjon i lokkesangen.

 

- Han er alt for sent ute. Hunnene på markedet ligger forlengst og ruger på egg nå, tenkte trebrygga.

 

Han skjønte at det var flere i skogen enn ham som kom til å være ensomme i sommer. Men det ga lite trøst.

 

Så ble han med ett vár noen stille svømmetak som nærmet seg. Han måtte ha dubbet av litt, for det var blitt stillere på vannet. Borte på badetrampolinen lå ungdommene rolig og slikket til seg aftensolen. Men så kilte noen myke jentehender rundt badetrappa hans, og hjertet banket av glede. Han kjente igjen Louise. Hun hadde lekt rundt ham, og oppå ham, siden hun var liten. Når hun la seg ned for å hvile merket han at hun slett ikke var et barn lenger. Det var en usigelig stor trøst at noen kom bort til ham. 

 

Snart merket han en til i vannet. Det var Stein, også en gammel kjenning.

 

- Ligger du her alene? hvisket han til Louise.

 

- Ja. Den hoppegreia er morsom. Men den er bare ekkel å ligge på. Den lukter plast og svette. Kjenn så deilig det lukter av treverket her!

 

Mens hun snakket smøg Stein seg opp på brygga ved siden av henne.

 

- Ja, her er det fint, svarte han skjelmsk, og strøk henne over kinnet. Så hvisket han noen ord som fikk den gamle trebrygga til å rødme langt ned i trenaglene.

 

Den gamle badebrygga ble ikke alene den sommeren heller. Noen dager var stillere enn andre. Men i aftensolen smøg myke føtter seg opp på det gamle, varme treverket.

 

 

Copyright tekst & bilde Åse Pauline Thirud

 

 

Please reload

Følg
Paulines
Påfunn
  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon
Tidligere innlegg:

October 11, 2019

December 20, 2016

September 16, 2016

September 6, 2016

August 30, 2016

Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now