© 2019 Åse Pauline Thirud.

Proudly created with Wix.com

Nær - novelle

24.07.2015

Det er snart helg. Da blir det muligens tid til lesing.

Jeg har forfattet flere romantiske noveller, publisert i ukeblader. Men jeg liker også å skrive noveller som er "helt annerledes". Dette er en av dem. God lesing, og god helg!

 

 

 

 

 

Nær

 

Øynene ser intenst på meg. Undersøkende. Hva er det hun forventer å se?

 

Hva gjør man i en slik situasjon? Det er lenge siden sist, erfaringsgrunnlaget mitt er rustent. Så dermed ligger jeg her på ryggen, stirrer i taket, og føler meg ubeskrivelig usikker.

Hun bøyer seg over meg på ny. Kikker ned, blikket hennes er vennlig, nesten trøstende. Hva tenker hun på? Nei, forresten, det vil jeg helst ikke vite. Jeg kan ikke si noe, jeg ser i stedet en annen vei.

Min manglende respons synes ikke å bekymre henne. Hun fortsetter å studere meg, uten bebreidelse. Men de granskende øynene er ikke uten forventning.

 

Kvinnen over meg smiler. Likevel vet jeg har jeg trøbbel i vente.

Hver nerve i kroppen vet det. Hver eneste nerve. De spenner seg, klare til kamp. Men det er ikke noe de kan gjøre nå. Jeg er fanget her, og jeg må bare ta det som kommer.

 

- Slapp av, hvisker hun mykt.

Leppene hennes er tett inntil meg, pusten kiler meg i øret. Men øret har ingen myndighet over kroppen. Jeg forblir like anspent mens hun fortsetter å snakke. Jeg hører henne nevne et feriested, hun sier det kan anbefales. Som om jeg vil tenke på ferie i denne situasjonen! Hun kan da ikke tro det? Hvorfor nevner hun ferie? Jeg klarer ikke å svare.

 

Ikke hører jeg etter lengre heller, hun kan snakke om kaffeslabberas med fandens oldemor uten at jeg reagerer. Hver celle i min slitne kropp er så gjennomsyret av angst at jeg knapt enser noe.

En voksen mann skal tåle litt. Selvfølgelig! Men i en slik situasjon burde det ikke forventes mye, det håper jeg hun forstår. Akkurat nå er jeg ikke annet enn en skremt guttunge, fylt av smerte, fortvilet over situasjonen jeg har havnet i.

 

Kanskje burde jeg ikke klage. Andre har opplevd verre, klart det. Under krigen, i alle verdens kriger. Men bortsett fra å få lemmer revet av bit for bit kan det ikke være mye som er verre enn dette.

Selvfølgelig vil de fleste si at jeg ligger som jeg reder, at jeg har selv rotet meg opp i situasjonen jeg befinner meg i. Jada, visst vet jeg det. Etter den søte kløe kommer den sure svie, jeg har hørt det før. Ah, så lett det er å snakke, bare ikke når man ligger slik som meg.

 

Jeg har alltid vært svak for fristelser. Det er ikke det at jeg ikke har en ryggrad full av motstandskraft, jeg har det! Jeg har bare så enormt mye å kjempe mot.

 

Min evne til å fristes er urimelig stor, da er det ikke lett å holde stand. Det sa min bestemor allerede da jeg var barn. Hun la for øvrig til at jeg hadde arvet det fra min bestefar. På ekstra dramatiske dager tok hun også med saftige historier om ulykker min bestefars fristelser har brakt over familien. Stakkars bestefar. Stakkars meg.

 

Heretter skal det bli annerledes! Jeg skal være sterk og fornuftig hver eneste dag fra nå til evigheten, bare jeg kommer meg herfra uten vedvarende problemer.

 

Hun har sittet vendt bort en stund, og jeg kjenner hvor intenst jeg ønsker at hun ville reise seg opp og bare forsvinne. Men lykkens gudinner har glemt meg i dag. Snart er dette kvinnemennesket over meg igjen.

 

Den kjære, men slitne og skjelvende innpakning til min frynsete psyke enser nærværet av hennes kropp. Den er myk, varm og deilig! Likevel har jeg en intens trang til å være et helt annet sted. Uten henne.

 

Jeg har aldri vært særlig opptatt av å la egoet mitt fare, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde lært meg den kunsten. Da kunne jeg engasjert meg i det hun snakker om, møtt øynene hennes og nikket litt forsiktig nå og da. Så ville kanskje frykten tatt vinger sammen med mitt ego. Men alt jeg kjenner er meg selv, og min frykt.

Jeg klarer ikke å møte blikket hennes, enda så tålmodig hun er. Hvordan hennes kropp er, hvilke tanker og intensjoner den er bærer av, klarer jeg overhodet ikke å forholde meg til.

 

Kanskje det blir lettere hvis jeg tvinger meg til å se på henne? Jeg kikker forsiktig i retning av ansiktet nær meg. To store, vakre, øyne smiler tilbake. Jeg tar meg sammen og forsøker å smile. Men leppene stivner. Dermed fryser jeg til igjen, og ser vekk. Det er umulig for meg å nyte hvor skjønne disse øynene er.  Glitrende blå, omkranset av flotte, lange vipper. Man kunne nesten tro hun har falske øyevipper. Men, nei, de er ekte. Riktignok med mye mascara, men med rot i virkeligheten.

 

De ønsker meg vel, disse øynene, det bare føles ikke slik.

Taket er hvitt. Der er det ingenting å se. Men jeg gransker det nøye, klare ikke å ta øynene fra det. Er det en sprekk? Nei, det er nok bare en skygge. Rart, hvordan blir den skyggen dannet akkurat der?

 

- Nå må du ikke bli borte for meg.

Munnen hennes er med ett faretruende nær meg. Så retter hun seg litt opp, og brystene hennes berører mitt kinn i brøkdelen av et sekund. Eller gjør de det?  Myke, fagre bryster. Likevel våkner overhodet ikke lysten i meg. Jeg føler meg bare låst, presset, fanget!

 

- Nei, nei borte, jeg?

Jeg prøver å riste på hodet, men jeg kjenner meg stiv. Jeg er jo en voksen mann. Klart jeg skal ta dette som en mann.

Endelig trekker hun seg vekk fra meg. Og endelig, endelig hører jeg henne si de forløsende ord;

 

- Vær så god, nå kan du skylle godt. Husk å ikke spise eller drikke på en time.

 

 

Please reload

Følg
Paulines
Påfunn
  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon
Tidligere innlegg:

October 11, 2019

December 20, 2016

September 16, 2016

September 6, 2016

August 30, 2016

Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now