Malingsbalsamert edderkopp
En historie fra hytta i skogen.
Jeg har malt mye i sommer, og det er gøy! Særlig første del av jobben går som en lek; å velge farger og la kreativiteten svirre rundt i hodet. Utføringen er av og til litt verre med; jeg blir fort utålmodig etter å bli ferdig!
Og siden jeg malte ei hytte, og ikke en stue, hendte det derfor at jeg poengterte ovenfor min mer pedantisk anlagte ektefelle at ”det ække SÅ nøye.” Små kvisthull og skraper fikk være som de var, sparkling tar tid!
Men så oppdaget jeg til min store glede at det har kommet produkter på markedet beregnet på utålmodige sjeler; sperregrunn og onefill, genialt!
Dermed kunne jeg få farge på veggene etter bare ett raskt grunningsstrøk med sperregrunn, og litt kjapp tetting av de største kvisthullene med onefill. Ikke noe kvistlakk, ikke noe venting på å legge flere lag med sparkel...
Som den både utålmodige og ulydige personen jeg er fulgte jeg ikke engang anvisningen om å vente til onefill hadde tørket før jeg malte over. Etter en kaffepause kostet jeg på. Og det ble bra!
Maling er en oppgave det er en fordel å gjøre alene. Ingen store til å kommentere at DET kvisthullet burde i hvert fall vært tettet, ingen til små til å snuble i malingsspann og koster. Så derfor befant jeg med en dag mo alene i skogen. Kun meg og mine malingsspann!
Når jeg stod slik og dro malingskosten oppover, nedover, bortover, oppover, nedover, så stilte kroppen seg inn på halvautomat. Arbeidet var såpass enkelt og ensformig at det ikke krevdes stor konsentrasjon. Samtidig var det nødvendig å følge med på det jeg gjorde.
Dra kosten opp, dra den ned, dekke hele området… Trenger mer maling, ned i spannet, ikke sprute, ups, der spratt noen gule dråper opp i håret (hvordan skjedde det?). Ja, ja, forandring fryder; jeg har prikket håret i sommer, i stedet for å stripe det.
I en slik tilstand vandrer hjernen av gårde på egen hånd. Når jobben tar mange timer kan den nå ganske langt.
Malingen måtte gå fort, det var mange vegger som ventet på farge. Plutselig var en sommerdoven edderkopp malt fast!
Det var bare et lite insekt. Det ville ikke levd lenge uansett… (hvor lenge lever egentlig edderkopper?). Dessuten er det så mange av dem. At jeg malte i hjel en stakkar hadde vel omtrent samme betydning som at et sandkorn fester seg på håndkledet og forsvinner fra stranda og inn til byen.
Bortsett fra at sandkorn ikke er levende, selvfølgelig. Og det er klin umulig å unngå at sandkorn smyger seg med i godt monn etter en badetur. Men å IKKE male over en edderkopp som sitter svart og tydelig midt på en trehvit vegg er fullt mulig…
Et voldsomt regnskyll hamret brått mot taket. Det bråkte med en slik intensitet at jeg skjønte at naturen var forbanna. Jeg var helt alene, langt inne i skogen.
Der er det dyra som bor, der er det jeg som er gjest. Hjemme tråkker jeg flat et hvert insekt som nærmer seg soverommet mitt, uten å tenke over det. Men denne edderkoppen kunne jo ikke vite at jeg hadde fått det for meg å ha soverom midt ute i skogen også.
Mens disse tankene svirret rundt i hodet mitt hadde jeg i min maleiver kommet fire panelbord bort fra den uheldige edderkoppen. Han var en liten klump i malingen. (Det ække så nøye, nemlig, dette er ei hytte… Jeg har, som sagt, tettet noen kvisthull, de aller største, de som store edderkropper kan krype inn gjennom… )
Edderkopper!
Den snek seg inn i hjernen min igjen.
Da jeg var ti panelbord bortenfor den ulykksalige klumpen var den fortsatt der. Jeg innså at edderkoppklumpen kom til å plage meg mer enn en ti levende insekter hvis han ble værende på soveromsveggen. Resolutt tok jeg sparkelkniven og skrapte den bort.
Jeg gikk ut. Regnet hadde stoppet, men bakken var sørpe våt. Jeg trasket femti meter vekk fra hytta, nedover til ei myr. Så trampet jeg et surklende dypt hull med støvelen. Deretter gned jeg edderkoppklumpen av kniven, så langt ned i hullet jeg klarte, og tråkket godt over. På vei tilbake slo det meg at mennesker og dyr kan bli bevart lenge i enkelte myrer. Arkeologer har funnet både Ida og andre… Jeg lo for meg selv av tanken på hva en forsker vil tolke ut av en balsamert edderkopp hvis den graves opp om tusen år; ”en meget særegen og lokal skikk…”
Da jeg kom tilbake til verandaen stod min ektemake plutselig der, med et spørrende blikk. Jeg ristet avvergende på hodet, så spørsmålet forble uuttalt. I stedet holdt han opp en bakeripose.
- Kaffepause?
Mens jeg nikket fornøyd kjente jeg at planen om flere dagers hytteferie i ensomhet forduftet.
Jeg var ikke lenger ut i villmarken enn at et bakeri fantes innen en halvtimes kjøretur. Likevel var jeg ute av balanse etter et knapt døgn alene. Men, men, øving gjør mester…
Blåbær utenfor verandaen, på vei til myra med balsamert edderkopp.
Meg og mitt malingsspann, på soverommet, nå uten edderkoppklump.
Et av de geniale produktene for utålmodige sjeler; sperregrunn!