Den beste biffen
Krimnovelle av Å. P. Thirud
Kameratens Porsche Cayenne har irritert ham i det siste. Hver gang Rolf kommer på besøk står den blankpolerte juvelen der, som en hån mot hans egen mislykkethet. Men ikke i dag.
I dag plager faktisk ingen ting ham. Rolf og Egil har vært kamerater siden barndommen. Allerede den gang merket Rolf at han kom på andreplass. Men da gjorde det ikke noe. Det var uansett moro nok for begge. De fleste er tross alt fornøyde med sølvmedalje.
Likevel, når det gjelder som mest deles det kun ut gull.
Egil har alltid hatt et vinnende vesen. Han sjarmerte den gamle kantinedama på skolen like lett som jentene i klassen. Han klarte alltid å ende opp med den største delen av kaka; fra den beste plassen i klasserommet til det flotteste huset. I ettertid ser Rolf at Egil også hele veien har gjorde det med den største selvfølge; som om det var gudegitt at han skulle ta ubeskjedent for seg av det beste denne verden har å by på. Verken Solkongen eller Henrik den VIII kunne gjort det bedre.
Men kjærestene til Rolf holdt Egil seg unna. Rolf innså tidlig at de jaktet på to forskjellige markeder. De langbeinte blondinene til Egil brydde seg knapt med å huske navnet til Rolf.
Rolf ristet ofte leende på hodet av kameratens kyniske kvinnesyn.
- Under den søte overflaten er de flotteste damene beregnende rovdyr, som et hvilket som helst kattedyr, forklarte han ivrig. Rolf på hodet, men Egil ga seg ikke.
- Akkurat som andre kattedyr er øynene deres mest fokusert om kvelden, ute på byen. Blikket deres sveiper effektivt over klientellet og zoomer inn på Patek Phillipe-klokker, Ralph Lauren-merker og håndsydde sko. Men det holder ikke å ha en av delene. Du må ikke se ut som du har spart opp til én fin ting. Du må se ut som pengene renner av deg, og at den som henger i armen din dermed vil bli dusjet i luksus resten av livet. Ser du slik ut, får du det som du vil!
Rolf lo godt den gangen. Uansett var han alt for lidenskaplig og romantisk til å streve etter beregnende damer. Han ville ha kjærlighet ved første blikk. Hete følelser, som ikke brydde seg om kvaliteten på verken klærne eller madrassen.
Og det fikk han. Den dagen han møtte Linda plystret han hele veien hjem, uten at han merket det selv. Det var hun som tok kontakt; hun spurte om å få låne avisen hans på en utendørskafé. De kom i snakk, og ble sittende helt til kelneren og høstkulden gjorde sitt beste for å jage dem vekk.
Til slutt stablet innehaveren stolene opp rundt dem og sa god natt. Da de endelig reiste seg lo de mot hverandre som gamle venner. Så ruslet de gjennom parken, mens begge studerte de gylne bladene som dalte. Som en sann romantiker innbilte Rolf seg at hvert blad symboliserte et lykkelig år sammen med Linda. Men slik skulle det ikke gå.
Linda var verken blond eller langbeint. Men hun hadde en søt kirsebærmunn som Rolf brant etter å kysse. Og den lille kroppens former var som en myk fiolin, lengtende etter lekne hender.
På den tiden var Egil i den syvende himmel med Susanne, den mest barmfagre blondinen så langt i hans liv. Selv da hun annonserte at hun ønsket seg barn, smilte Egil like salig. Sportsbilen ble byttet ut med Porsche Cayenne, med barnesete.
Egil skrøt høylytt av at Susannes bryster ble enda flottere når hun var gravid.
Fra tid til annen gikk de ut og spiste middag sammen alle fire. Men det var tydelig at Linda og Susanne ikke var på bølgelengde. Så det ble heller til at Rolf og Egil tok en øl sammen etter jobb, når de hadde litt tid. Begge var stormende forelsket og travle med å nyte livet på hjemmebane. Rolf gledet seg med Egil over at han skulle bli pappa. Samtidig frydet han seg ved tanken på at det helt sikkert kom til å skje med Linda og ham snart også.
Den vinteren var alle skyene omkranset av glitrende snøkrystaller. Rolf trodde ikke livet kunne ikke bli bedre, men det ble det. Våren kom, og Linda ble med Rolf på hytta og ga ordet ”friluftsliv” et helt nytt innhold for ham.
Så ble Egil pappa. I tiden etter fødselen skjedde det noe. Susanne ble bare opptatt av babyen, og Egil dro oftere på byen alene. Likevel virket begge fornøyde.
Linda derimot, ble brått mindre fornøyd. Hun ville ikke si hvorfor. Rolf kjente at panikken begynte å klore inne i brystet.
Han forsøkte å sjarmere, han maste, han tryglet. Men ingenting hjalp. Linda ville ikke si hva som plaget henne. En dag var hun borte. Det kom en sms sent på kvelden; hun hadde flyttet til en venninne.
Tiden etterpå var et mareritt. Rolf forsøkte å komme i kontakt med Linda, men hun svarte aldri. Han fikk ikke sove, han klarte ikke å holde normale samtaler, han glemte å spise… Det eneste han klarte var å trøste seg med øl.
Da viste Egil seg som en overraskende omsorgsfull venn. Han dro med Rolf ut på byen for å muntre ham opp. Rolf satte pris på det, selv om han ble lei av kameratens evige mas om å finne seg en ny kjæreste. Han måtte jo skjønne at ingenting ville bli bra igjen før Linda kom tilbake…
Egil dro ham også med på fisketur. Da de satte seg i Porschen for å kjøre av gårde forsikret Susanne Rolf om at hun slett ikke kom til å savne Egil. Akkurat da var Egil sjeldent sår i stemmen, og han betrodde seg til Rolf.
- Hun tar ikke i andre enn babyen. Jeg kunne fordufte uten at hun ville merke det engang.
- Det er sikkert typisk når man har blitt mamma, beroliget Rolf ham, glad for å være den som kunne trøste litt.
- Det håper jeg virkelig, sukket Egil. – For det er jo damer nok, det er ikke vanskelig å finne litt adspredelse. Men jeg er oppriktig glad i Susanne. Jeg ville gjøre alt for å komme tilbake til det forholdet vi hadde før.
Det oppriktige hjertesukket rørte ved noe dypt i Rolf. Han hadde aldri opplevd kameraten så ærlig, og så bekymret. Akkurat da følte han et bånd til Egil og tenkte at de alltid skulle stille opp for hverandre.
Derfor var sviket dobbelt ille da han skjønte hva som hadde foregått bak ryggen hans; at hans egen Linda var en av damene Egil så lettvint hadde plukket opp og kastet fra seg, bare for litt adspredelse.
***
Nå visste han det, men Egil visste ikke at han visste. Antagelig hadde Egil allerede glemt hele greia. Etter at Susanne tok ham inn i varmen igjen, var han på nytt den vinnende, verdensvante, overlegne kameraten.
Lindas venninne ga etter for Rolfs fortvilte mas, og fortalte hvorfor hun forlot ham. Det var så enkelt, så banalt. Rolf gikk på do og spydde da han hørte det. Men da han hadde gjort seg ferdig ved doskåla lovte han seg selv to ting; han skulle glemme Linda som hadde vært så lett å lure vekk med falsk flørt og champagne på sengekanten. Og han skulle hevne seg på mannen som hadde ødelagt hans store kjærlighet!
Når planen var lagt overrasket det ham selv hvor rolig og tilfreds han følte seg. Derfor plaget ikke kameratens Porche Cayenne ham i dag. Med lette skritt småløp han forbi.
Egil åpnet døren med cognac i hånden og forventninger i blikket. Susanne hadde reist til sine foreldre for helgen, og han gledet seg til en guttekveld med god mat og tullprat.
- Flott at du har lært deg kokekunster Rolf. Det kan være nyttig å være ungkar, skjønner jeg. Jeg gleder meg til hva du skal koke sammen.
- Steke, Egil, steke. Vi skal kose oss med to saftige biffer.
Rolf overhørte Egils irriterende referanser til hans ufrivillige singelstatus, og jabbet jovialt med i kameratens skravling.
- Men vi trenger to panner, de er for store til å stekes sammen.
Egil lokaliserte gryteskapet. Men ellers stod han skravlende å så på mens kameraten lagde maten. Rolf hadde tatt med ferdigkokte poteter, ferdiglagd saus og ferdig kuttet salat, så han slet seg ikke ut, han heller. Men høydepunktet, forklarte Rolf, var biffene i marinade.
- De har ligget natten over i en ekstra krydret og kraftig chilimarinade, jeg skal love deg at du ikke har smakt maken.
Egil nikket med en viss beundring i blikket. Han fulgte med da Rolf åpnet to poser og tok forsiktig ut en biff av hver. Den ene var merkbart større enn den andre.
De skålte, mens pannene freste som et ekko fra helvete. Egil kjente at det rumlet i magen, og Rolf kjente at det kriblet. Iver og forventning lyste i øynene på begge.
Endelig var maten klar. Rolf satte tilbehøret på bordet. Så tok han på seg sitt bredeste smil, og rakte Egil en tallerken.
- Vær så god, forsyn deg!
Egil var Egil til det siste. Med den største biffen foran seg satte han seg med et salig smil om munnen og la innpå. Rolf skalv. Nå skulle det skje.
Egil hadde valgt biffen selv!
Det tok litt tid. Men endelig ble Egil rød i ansiktet og gispet etter luft. Rolf satt rolig. Han bare kommenterte at biffen var godt krydret, med et krydder som var til pass for ham.
Rolf visste ikke om Egil hørte ham lenger. Han kavet med armene, tok seg til halsen, og veltet ned fra stolen. Rolf enset ham knapt. Han begynte i stedet å pakke vekk stekepanna den største biffen hadde ligget i. Etter at det var gjort, ringte han etter ambulanse. Da hadde Egil for lengst sluttet å puste. Det store huset var helt stille.
- Det var hjertesvikt. Overraskende, han var ikke gammel. Men, men, livsstilen var nok ikke den sunneste, mumlet legen på sykehuset. – Det var ingen ting vi kunne gjøre.
- Ja, jeg skjønner, sa Rolf med sin tristeste stemme. – Egil var en mann med stor appetitt på livet. Det er klart det kan gå ut over hjertet. Han forsynte seg alltid med den største biffen.