Vaktler og vaklevoren veiledning
Litt om spisevaner, spise med venner og spise venner.
Noen ganger skeier vi litt ut. Som når vi besøker min kjære søster. Der i gården er det fullt av vaktler!
De flyttet inn forrige sommer, og trives riktig godt. Den første tiden koste riktignok nærboende rever og hønsehauker seg mest. Men etter at min søster rykket inn med forsterkninger på alle kanter av vaktelgården lever de søte små hønsefuglene igjen herrens glade dager. Og dermed legger de egg. I store mengder.
Mine småbarn elsker både fuglene og eggene, og får ofte være med tante og lete etter egg. Det er ren skattejakt!
Minstejenta forsøker stadig å gjemme et egg på et varmt sted, i håp om at det skal dukke opp en dunete myk kylling. Det nytter ikke å forklare at ikke alle egg kan bli kyllinger, og av vi uansett ikke skal ha en kylling, ikke en levende i hvert fall…
- Hva mener du med at vi ikke skal ha en levende?
- Jo, jeg mener, vi skal jo ha kylling av og til, men det er til middag. Når vi skal spise kylling, mener jeg…
- Spise kylling?! Spiser vi kyllinger?
- Ja, klart vi gjør det. (Hvordan havnet jeg i denne diskusjonen enda en gang? Som forelder bør jeg jo ha lært av tidligere samtaler å unngå snakk om hva som puttes i gryta. Men så er det det der med ærlighet da…).
Jeg finner på noe annet å gjøre for å avslutte samtalen. Men jeg vet at den kommer til å dukke opp igjen neste gang vi har deler av en stekt fugl på bordet. Konklusjonen kommer da til å være at hun bare vil spise pasta. Enda en gang.
Ja, ja, det er mat det også. I hvert fall hvis det er grønnsaker nok i sausen.
Men tilbake til vakteleggene. De er jo sunne, fulle av protein. Min søster lagde en deilig salat toppet med peprede vaktelegg. Små og store var enige om at det var kjempegodt!
Det kom også andre ting på bordet. Men ungene vil bare spise de små, søte vakteleggene. Selvfølgelig, hvem vil vel ikke det?
- Men ta litt laks også, ta litt tomat, spis litt agurk i hvert fall, prøvde jeg å si.
- Nei, bare egg!
- Ok, ok, så bare spis egg, da.
Med god mat foran meg har jeg ikke lyst til å krangle.
Men etter en stund begynner jeg å lure på hvor mange egg en liten mage tåler? Selv av små vaktelegg?
Da jeg vokste opp fikk vi streng beskjed om at man skulle spise kun ett egg om dagen. Men den gang var det jo heller ikke lov å bade rett etter man hadde spist (som Pernille Sørensen en gang påpekte; myndighetene har snytt vår generasjon for VELDIG mange timer med bademoro).
Jeg bestemte meg for å undersøke litt. Dro opp mobilen og klikket meg inn på Helsedirektoratets internettsider. Der stod det blant annet å lese:
- Egg har et høyt innhold av en rekke viktige næringsstoffer. I gjennomsnittskosten bidrar egg bare med én prosent av kostens energiinnhold, men de bidrar med en rekke viktige næringsstoffer, som vitamin D, vitamin E, vitamin A, jern, protein og folat.
Så bra! Vitamin D får vi jo for lite av når sommersola har bleknet. Og med de mengdene mine små legger innpå bidrar egg med mer en én prosent i kostholdet deres.
Riktignok står det videre å lese at eggeplommer fortsatt ansees som skummelt dersom man sliter med høyt kolesterolnivå i blodet. Men det gjelder de som etter leges anvisning har fått beskjed om å senke inntaket av egg. Det har ingen hos oss fått beskjed om, heldigvis.
Ikke for å egge noen til klaging; men jeg tror jeg har funnet et nytt område hvor myndighetene har lurt oss. Vi kunne glatt spist to egg til frokost i oppveksten. I hvert fall på søndag.
Så vi fråtser videre så lenge vaktlene koser seg, og Mikkel Rev holder seg på avstand.
Midt uti måltidet spør jeg min kjære søster om noen vaktler skal slaktes med det første, bare for å more meg over svaret. For hun har blitt så god venn med de små nøstene at spørsmålet er omtrent som å banne i kirka.
Da en hane ble hakket til blods av de andre vaktlene ville det vært en gylden anledning til å slakte ham. Men neida, min snille søster tok ham inn i huset og pleiet ham til han ble frisk igjen. Så passet hun på at de andre vaktlene oppførte seg snillere.
Så ved nærmere ettertanke er det slett ikke sikkert at minstejenta vokser av seg sin aversjon mot å spise skapninger man kan gjøre seg til venns med.
Og, litt malapropos til slutt; naboen til min søster har et kjempestort grisefjøs. Minstejenta mi har mange ganger spurt om å få besøke det; - for å se på de søte grisungene!
Jeg er glad for at det er strenge regler for å gå inn i et grisefjøs, og at det derfor er utelukket å få komme på besøk til de rosa Nasse Nøffene. Ikke bare fordi jeg selvfølgelig setter pris på at landbruket tar smittefare på alvor. Men også fordi vi bruker mye svinekjøtt i vårt daglige kosthold.
Jeg har ikke lyst til å bli stilt til veggs av minstejenta fordi jeg serverer en rosa venn, eller vennen til en rosa venn…
Salat med peprede vaktelegg og tomater på toppen - deilig!
Vaktel på vakt!