En skarlagensrød kåpe
Det er fredag igjen!
Da passer det med litt feelgood-lesestoff til helgen. Ha en fin fredag og god helg alle sammen!
En skarlagensrød kåpe
novelle skrevet av Åse Pauline Thirud
Det er en helt vanlig mandag morgen. Rolf myser ut av frontruta. Sola strever med å trenge gjennom skylaget, som om den er litt for trett til å komme i gang med dagen, den også.
Rolf var ekstra søvnig i dag, det tok ham lang tid å komme seg ut av senga. Dermed rakk han bare en ei halv brødskive og noen slurker med kaffe før han måtte skynde seg av sted. Det er for lite for en røslig kar som fortsatte å vokse til han raget nesten to meter over bakken. Men Rolf driver stedets byggevarehus. Der er morgenfriske håndverkere de mest trofaste kundene, særlig på mandager.
Rett før han svinger inn i Storgata på det lille tettstedet kjører han forbi en inngjerdet blomstereng. Etter skoletid leker ofte unger der. Nå legger Rolf merke til at en damesykkel står støttet inntil grinda. Overrasket over at noen er der så tidlig på morgenen kikker over gjerdet. Midt ute på enga ser han en kvinne i en skarlagenrød kåpe. I det samme snur hun seg mot ham. I hendene holder hun en stor bukett med knallgule smørblomster.
De flotte fargene, og de lystige skrittene i det kvinnen går mot sykkelen sin, treffer ham midt i hjertet.
***
Nelly har allerede vært på beina i over en time. Faktisk har hun nesten ikke sovet i hele natt. Lykkelig over det tanten fortalte henne kvelden før, har hun ligget og lagt planer for framtiden. Nå kan den bli akkurat slik hun alltid har drømt om!
Da hun så vårblomstene ute på enga hoppet hun impulsivt av sykkelen for å plukke en stor bukett. De skal pynte opp hos tanten.
***
Byggevarehuset tok Rolf over etter faren sin for tre år siden. Da dro foreldrene av gårde for å nyte pensjonisttilværelsen i Portugal. Rolf unner dem det, og besøker dem gjerne. Men selv kunne han ikke tenke seg å flytte fra hjemstedet sitt. Han trives i utkanten av et lite land, i utkanten av verden.
Ved kafeen Wenches Varme Wienerbrød svinger Rolf av fra Storgata. ”Wenche’s”, som stedet kalles til daglig, har vært der så lenge han kan huske. Bortenfor fører en lang og bratt bakke ned til byggevarehuset. Som barn pleide han og kameratene å suse nedover den bakken med olakjerrer. Faren hans hadde alltid noe til overs i butikken som de bygde biler av. Hver gang Rolf tenker på det dagdrømmer han litt om en sønn han kan hjelpe med å lage olabil. Men hvis det skal skje må det først bli slutt på ungkarstilværelsen.
Han vinker til Wenche som holder på å sette ut det koselige, gamle metallskiltet sitt. Det er formet som en kaffekopp med et wienerbrød på toppen. Rolf gleder seg allerede til å stikke bort og få seg en god kopp kaffe, og noe inntil. Magen hans skriker at den ikke har fått frokost ennå.
Dessverre kveles kaféplanen før han får låst opp døra. Rolf har to ansatte til å hjelpe seg i byggevarehuset. Johan skal ha tidlig vakt denne dagen. Men nå ringer han og forteller at han befinner seg på sykehuset i påvente av gipsing av foten. Han har hatt et uhell på vei til jobben. Likevel forsikrer han Rolf om at det ikke er noe alvorlig.
- Jeg kommer så fort jeg kan, legger han ivrig til.
- Glem det, sier Rolf. - Du gjør uansett ikke mye nytte her med krykker. Dra hjem og hvil ut, fortsetter ham mens han noterer seg bak øret at det er risikofylt å ansette en fyr med motorsykkeldilla.
- Jeg får utsette kafebesøket til etter Gunnar har kommet, tenker han.
Rolf leter fram en pakke knekkebrød og en tube kaviar inne på kontoret sitt. Nødfrokost nok en gang.
Han har bare knasket i seg to biter når en ringelyd varsler dagens første kunde. Til sin overraskelse er det ikke en håndverker med flekkete bukser og bustete hår som kommer inn. Det er kvinnen med den skarlagensrøde kåpa!
Nå ser Rolf at hun har en kjeledress under kåpa, klar til arbeid. Hjertet hans gjør et ekstra sprell i brystet, akkurat som i bilen for litt siden. Han drar hånda gjennom håret og skynder seg mot kvinnen.
Hun holder stø kurs mot malingspannene innerst i butikken.
- Jeg trenger tre liter halvblank interiørmaling i engelsk rød, sier kvinnen uten å nøle.
Hun kikker opp på ham med store, blå øyne. Den runde munnen hennes får Rolf til å tenke på søte, solmodne jordbær. Han stopper tankene sine før de rekker å følge den frodige kroppen helt ned til de blomstrete gummistøvlene.
- Nydelig!
- Hva, sier hun overrasket.
- Nydelig, nei, jeg mener, bra! Engelsk rød er bra. Og det er bra å vite hva man vil ha… stotrer Rolf flaut mens han begynner å lete fram riktig basismaling til blandingen.
Kunden hans ler vennlig.
- Ja, det er klart jeg vet hva jeg skal ha.
- Å, du aner ikke hvor mange som spør meg om hvilken farge de bør male med i stua, fortsetter Rolf i et forsøk på å bortforklare at han egentlig mente at hun er nydelig.
- Jasså?! Ja, da har du jo stor påvirkningskraft på et så lite sted som dette. Hva pleier du å foreslå?
- Rød, detter det ut av Rolf.
Men så tar han seg i det. Det er jo ikke sant. Han skjønner ikke hvorfor han sa sier så mye rart. Han tvinger blikket sitt vekk fra den skarlagensrøde kåpa.
- Nei, jeg mener… eh, jeg pleier å ta fram et fargekart, mumler han videre. – De fleste velger en dus farge, du vet; noe Caffe Latte-aktig.
Hun smiler forstående.
- Ja, det vil jeg tro. Men jeg er tilhenger av å sette farge på hverdagen!
- Enig.
Han nikker ivrig. Samtidig ergrer han seg over at han ikke kan finne på noe mer morsomt å si. Hun er jo bare en kunde, en blant mange. Men noe inne i ham skriker at det viktig å få denne kvinnen til å like ham.
Rolf får endelig basisfargen på plass i blandemaskinen. Vanligvis kan han åpne et malingsspann i blinde. Men den skarlagensrøde kåpen, og like røde munnen, fanger ikke bare blikket, men alle sansene hans. Dermed er han uforsiktig, og setter boksen med fargepigmenter fra seg helt ute på kanten av arbeidsbenken.
I det han får vippet opp lokket velter boksen ned på gulvet, og maling spruter oppover buksebeinet hans.
Rolf biter i seg noen stygge fraser. I stedet kommer det en rar og hvesende lyd over leppene hans.
- Huff da! Jeg håper du kan få vasket det av.
Kvinnen foran ham høres oppriktig medfølende ut.
- Ja, nei, å, ikke tenk på det, slike uhell hører med i jobben. Jeg skal finne en ny bukse. Jeg mener ny boks… stotrer Rolf fortvilet.
Innvendig er han rasende på seg selv.
Når Rolf endelig har fått på plass både basisfarge og pigment puster han lettet ut. Han skrur på maskinen, og ser at den setter i gang å riste avsindig.
Så smeller plutselig noe hardt i taket. I neste sekund drysser det små porsjonspakker med snus ned over dem begge. Rolf har vært så distrahert at han har lagt fra seg snusesken sin oppå blandemaskinen!
Han ser bort på den skarlagensrøde kåpa som med ett har brune små pakker på skuldrene og ermene.
- Å nei! Jeg beklager, sier Rolf, flau og flat som en rakkerunge foran rektor.
- Bra du ikke bruker løs snus i alle fall, ler kvinnen foran ham. – Det ville blitt skikkelig grisete.
Rolf er imponert over hvor godt hun tar uhellet. Ingen ting ser ut til å feie vekk hennes gode humør. Han skynder seg fram fra disken, og forsøker å børste de brune pakkene vekk fra kåpa. Samtidig er han redd for å komme nær henne med den malingsølete buksa si. Så han blir stående å fomle på armlengdes avstand.
Han føler seg som en klovn på dypt vann. Det brenner av rødme helt ut i øreflippene hans. Han vet ikke hvor han skal gjøre av blikket, og blir stående å stirre på malingsspannet som rister opp og ned. Endelig er blandemaskinen ferdig.
Han klarer å levere fra seg spannet, og til og med holde døren opp for kunden uten å gjøre flere tabber. Hun smiler og vinker til ham i det hun sykler av gårde.
Rolf er het i toppen av ergrelse over seg selv, men også av blodet som pumper uvanlig raskt rundt i kroppen. Han skynder seg inn på bakrommet for å finne en ny arbeidsbukse før Gunnar dukker opp og får se sjefen sin kledd som en sølete barnehagepjokk.
Mens han står der i en sliten boksertruse smeller døra opp, og Rolf hører en jovial stemme bak seg.
- Er det noen her da? Jeg har med et lass dere må hjelpe til å få losset av.
Rolf snur på hælen og ser en trailersjåfør stå og glise bredt.
- Nei, der tok jeg det på senga, gitt?
- Spar morsomhetene, grynter Rolf og drar opp buksa.
Han venter en leveranse med isolasjon, men den skulle komme midt på dagen. Klokka seks førtiåtte er ikke midt på dagen. Det nevner han for sjåføren.
- Nei, men jeg kjørte non-stop i går, serr’u, så jeg ligger foran i ruta mi!
- Godt du ikke er bussjåfør, da, svarer Rolf og går ut døra.
- Ha, ha, den var god, ler sjåføren og haster etter. - Jeg vil gjerne raskt hjem til madammen, skjønner’u. Jeg har fått meg ny dame, og d’ække lurt å værr’a lenge borte fra det støkket…
- Ja vel, ja vel, la oss få av lasset da, svarer Rolf fort, for å avverge en lengre historie om ”madammen”.
Ute på gårdsplassen blir den høyrøstede sjåføren med ett veldig spak. Rolf følger blikket hans, og skjønner hvorfor.
Presenningen på lasteplanet er revet opp. En følelse av fortvilelse gror som en ekkel gjærsopp opp i magen på Rolf. Under presenningen ser han at de øverste ballene med isolasjon er spjæret. Det renner vann fra fillene av duken og nedover hele lasten. Rolf innser raskt at alt er ødelagt.
- Det regnet i natt… mumler sjåføren.
- Ja! Det er jo derfor du skulle hatt presenning på. Isolasjon må absolutt ikke bli våt.
- Nei, nei, jeg beklager det, virkelig, men jeg må ha kjørt under ei lav bro da jeg kjørte sørover, så presenningen ble revet opp. Jeg merket det ikke. Det var mørkt da jeg parkerte for natten.
Nå er også humøret til Rolf ganske mørkt.
- Hvis det var en lav bro skulle du jo funnet en annen vei. Du har ødelagt en dyrebar last.
Rolf puster dypt, før han snakker videre.
- Du får ta deg en kopp kaffe mens jeg ringer leverandøren. Forhåpentligvis kan de sende en ny bil med en gang.
Dermed skynder han seg inn igjen. Rolf har lovet en god kunde det lasset med isolasjon i morgen, og han liker ikke å skuffe kunder.
Når han hører sjåføren komme tuslende etter inn peker han mot en liten kaffeautomat i hjørnet av kontoret. Den hengslete karen som trampet høylydt inn for kort tid siden, synker nå ned på en stol som en punktert sykkelslange.
Heldigvis får Rolf bekreftet at en ny last vil ble sendt av gårde med en gang, og den uheldige sjåføren drar av gårde. Straks etter kommer Gunnar opp på jobb, tidligere enn vanlig.
- Endelig en god overraskelse, smiler Rolf. - Jeg trenger en tur til Wenche’s! Jeg holder på å sulte i hjel.
Dermed skynder han seg opp bakken. Rolf er så ivrig etter en skikkelig frokost at han ikke ser seg for når han går inn på kafeen. Han river opp døra, og vinker ivrig til Wenche bak disken. I det samme legger han merke til at det står buketter med smørblomster på alle bordene hennes.
Litt overrasket registrer han at Wenche ikke smiler tilbake på sin vanlige imøtekommende måte. I brøkdelen av et sekund lurer han på hvorfor hun ser ut til å vifte ham ut igjen. Så hører han et hyl, og bulder og brak ved siden av seg.
Han snur seg, og ser den søte malingskunden sitte på gulvet, med et spann engelsk rød maling i fanget. Ved siden av henne ligger en veltet gardintrapp.
- Skal si du kan å lage leven rundt deg, ler hun.
Rolf innser at han har forårsaket hele ulykken ved å svinge opp døra så brått. Samtidig blir han nok en gang imponert over denne kvinnens evne til ikke å bli sint. Han vet jo ikke at tanten hennes kvelden før ga henne det hun ønsker seg mest i hele verden. Ingen ting kan ødelegge Nellys gode humør nå.
- Unnskyld. Unnskyld! Jeg skjønner ikke hva det er med meg i dag, jeg kan ikke snu meg uten at noe går galt.
- Ah, dette ordner vi opp i en fei. Men det kan hende du må blande mer maling til Nelly her, sier Wenche som kommer ilende til med tørkepapir. – Hun er så ivrig. Hun kom i går ettermiddag, og nå er hun allerede i gang med å male kafeen. Skal si det trengs, de veggene har ikke fått et malingsstrøk på over femten år!
Wenche skravler ivrig i vei mens hun hjelper Nelly på beina.
– Nelly er min niese. Hun er utdannet baker og konditor. Nå skal hun begynne å jobbe her, og når jeg en dag gir meg for godt blir kafeen hennes. Det avtalte vi i går!
Både Leif og Wenche kikker bort på Nelly, som ser veldig sølete ut til å være baker. Likevel lyser det stolthet ut av tantens øyne.
- Nelly har alltid vært glad i å bake, og det er godt å vite at noen i familien vil holde tradisjonen ved like her.
Rolf rekker fram hånda og gratulerer Nelly. Han har ikke lyst til å gi slipp den myke hånden hennes.
- Jeg er lei for at jeg har rotet til malearbeidet ditt på denne måten. Kan jeg få lov å gjøre det godt igjen, med å hjelpe til med malingen, kanskje?
- Tja, jeg vet ikke om det er trygt… erter Nelly og legger hodet litt på skakke.
Rolf lurer på om hun kjenner hvor varmt blodet hans er. Kanskje gjør hun det. For når hun ser ham inn i øynene er det med et blikk for framtiden.
Denne dagen har så mange ting gått på tverke for Rolf. Likevel synger en strofe inne i hodet hans at han kommer til å huske den med et smil resten av sitt liv. Han ser for seg Nelly når hun er sytti år, at hun skakker på hodet og med en liten latter minner ham om den gang da han veltet henne av gardintrappa.
Wenche kommer med kaffe og nysmurte rundstykker til Rolf. Etter et deilig måltid blir Nelly med til byggevarehuset for å få et nytt spann med maling.
Hun tar på seg den skarlagensrøde kåpa. Sammen rusler de nedover bakken. Hver hump og hver stein er kjent for Rolf. Likevel er denne spaserturen noe han gjør for første gang.
Han tør ikke ta hånda hennes, ikke ennå. Men kanskje neste gang de går den bakken sammen…