© 2019 Åse Pauline Thirud.

Proudly created with Wix.com

Novelle: Elefanten

Her kommer nok en historie fra Paulines Påfunn. Jeg håper den gir litt avkobling i hverdagen, enten du trenger en pause på jobben, sitter på toget eller bussen hjemover, eller slenger deg ned på sofaen.

Ha en fortsatt flott dag og strålende uke!

 

 

Elefanten

 

Novelle av Åse Pauline Thirud.

 

 

Med en søvntung bevegelse drar Maja unna gardinene. Store blomster i rødt og rosa duver til hver side, og så ser hun elefanten.

 

Den traver mot henne, ut av murveggen på den andre siden av gata. Maja bor i en gammel gråbeinsgård på Oslos østkant. Utsikt var ikke med i kravspesifikasjonene da de ble bygget.

 

Forundret stirrer hun fram for seg, drømmer hun fortsatt? Hun gnir seg i øya, og kikker ut igjen. Elefanten er der fortsatt. Ubevegelig, men livaktig. Hun kan se støvskyen de trampene føttene lager.

 

Men hvorfor er den der? Hvordan kom den opp på murveggen ovenfor henne?

 

Veggmaleriet forstyrrer Majas morgenrutiner. Hun har allerede, som vanlig, trykket for mange ganger på slumreknappen. Og nå forgaper hun seg i synet av dette store dyret. Til slutt skriker en trikk i gata bortenfor, og minner henne om at flinke folk allerede er på vei til jobb.

 

Hastig åpner Maja et skap og roter rundt blant grå og beige klær. For noe merkelig skjer hver gang hun er i et prøverom.

 

Uansett hvilke fargerrike klær hun forelsker seg i, så føles de feil når hun får de på kroppen. For sitt indre kan hun høre plaggene le mot speilet i prøverommet, og spørre henne om hun virkelig tror at hun kan bære dem med nødvendig eleganse.

 

Så hun skynder seg å ta de av, og henter noe i beige eller grått. Stilig og elegant. Det er ikke noe galt med grått, trøster hun seg selv med, på vei ut av butikken.

 

Etterpå angrer hun seg. Så går hun tilbake og kjøper et fargerikt skjerf. Det trenger hun ikke å gå inn i prøverommet for å teste.

 

Så i dag trer Maya nok en gang en grå genser over hodet, og snapper med seg et oransje skjerf. Ute på gata haster hun av gårde mot jobben, livredd for at sjefen skal se at hun er sent ute enda en gang.

 

Elefanten tramper inn i tankene hennes igjen. Hva slags elefant er det, hva er forskjellen på indiske og afrikanske elefanter? Hvor høyt sitter man oppe på ryggen av en elefant?

 

Slik lar hun tankene fly. Med ett merker hun at hun har gått for langt. Typisk henne!

 

- Hvorfor er jeg alltid så åndsfraværende og rotete, skjenner Maja på seg selv. Så slår det henne at det kanskje ikke er så dumt likevel. Hun kan fortsette rundt bygget, og komme inn til kontorene bakveien. Da slipper hun å gå forbi sjefens kontor. Kanskje unngår hun å bli fersket som syvsover nok en gang.

 

Ett sekund føler Maya seg litt genial. Bare bittelitt, men nok til at humøret tar et tangotrinn.

 

Fornøyd tripper hun forbi søplekasser, og en container med brukte datamaskiner. Hun drar hardt i den tunge branndøra. Skoene bråker mot metalltrinn opp den smale trappa, og hun peser i det hun går inn i tredje etasje. Men endelig er hun trygt framme ved eget kontor, lett gjenkjennelig med store planter i vinduet og et fiolett fleecepledd over kontorstolen.

 

Lettet slenger hun fra seg veska, og setter seg ned. Men hun rekker ikke å jage i gang PC’en før hun hører en syrlig og flat stemme i døra;

- Så godt å se at det har kommet lys på i dette kontoret også, da.

 

Sjefen vandrer lydløst videre. Maja senker hodet, ned mot genseren. Hun kjenner seg tung og grå.

 

Som en elefant!

 

Det slår henne plutselig. At det neppe er tilfeldig at det dukket opp en elefant utenfor hennes vindu. For hun er jo en elefant; stor, tung, treg og grå.

 

Humøret som nylig danset tango snubler i egne bein og ramler sammen i en mørk krok bak pianoet. Tanken er deprimerende. Og når den først har kommet klarer hun ikke å jage den vekk. Hun føler seg som et svært snabeldyr, klønete i alle sammenhenger, med tunge skritt og støvete framferd.

 

Den dystre tanken forfølger henne hele dagen. Ved lunsjbordet legger hun knapt nok merke til hvem hun sitter ved siden av.

 

Vanligvis pleier hun å forsøke å komme i nærheten av Jens. Ikke at hun regner med å få noen sjanse hos ham, ikke at hun har selvtillit nok til å flørte med ham. Men han er pen å se på, og hyggelig og snakke med.

 

Om kvelden er hun alene hjemme. Hun forsøker å overse elefanten, og slår seg ned i sofaen med en god bok. Men øynene dras stadig mot vinduet. Elefanten stirrer på henne. Den står og går der ute som et stumt speilbilde på henne selv.

 

Nei! Hun skal ikke være elefant lenger. Maja slenger fra seg boka. Resolutt går hun ut på soverommet og drar av seg den grå genseren. Hun må da ha et fargerikt plagg i skapet?!

 

Nederst i kleshaugen finner hun en t-skjorte fra en gammel ferietur. Den har grønne, paljettbesatte blomster mot en skimrende solnedgang. Hun tar t-skjorta i hendene, smiler litt. Det var en morsom ferie. Men nei, den kan hun ikke bruke på jobb. Hun skal til å kaste den, i det dørklokka ringer. I all hast trer hun t-skjorta over hodet og går for og åpne.

 

Utenfor står en mann med afrikansk utseende, et stort smil og masse bilder i armene.

- Hei, jeg heter Isaac, jeg er kunstmaler. Nå selger jeg bildene mine. Ønsker du farge og glede på veggene?

 

Maja rekker ikke å svare mer enn et utydelig – tja, før han fortsetter.

- Jeg har malt elefanten på veggen i nabogården. De ville friske opp den kjedelige teglsteinsveggen. Har du sett den?

 

Han sier det med stolt stemme. Det får en demning til å briste i Maja.

 

- Om jeg har sett den? Hvordan kan jeg unngå å se den? Hvorfor har du gjort det, utenfor mitt vindu? Den får meg til å føle meg som en grå og tung elefant selv. Det er vel det jeg er også, men det har ikke du noe med! Jeg kan ikke forstå hvorfor noen vil ha en elefant på veggen. Jeg vil i hvert fall ikke ha det!

 

Maja merker at hun babler. Hun holder inne, redd for å begynne å snufse foran denne vilt fremmede mannen. Han skynder seg å benytte anledningen til å legge inn noen gode ord om elefanter. For å forsvare bildet sitt, og for og trøste denne triste damen som kanskje kan bli en kunde.

 

- Kjære deg, det finnes knapt et flottere dyr enn elefanten! Det var derfor jeg valgt å male den.

 

Kunstmaleren legger ut om styrken til elefanter, hukommelsen og trofastheten deres. Han legger til at de er meget nyttige og arbeidsomme, i tillegg til at de mange steder ansees som hellige. I det han merker at Maja slapper litt av, ser han sitt snitt til å dra fram igjen bildene. Freidig, men muntert, spør han om han ikke kan få komme inn og få en kopp kaffe. Han er sliten, vil ikke Maja ta en prat om elefanter og bilder?

 

Vanligvis ville hun ikke engang vurdert å slippe ham inn. Men

Maja er ikke seg selv i dag. Hun kan gjerne invitere både fanden og hans oldemor bare hun slipper å sitte alene å kjenne på den klamme følelsen av mislykkethet som ligger rundt henne.

 

Så hun lar ham ta plass i stua. Selv går hun bort til kjøkkenkroken og setter på vannkokeren. I det hun skal helle kaffe opp i presskanna er han der ved siden av henne igjen, fortsatt smilende og freidig.

 

- Lag den skikkelig sterk, og så heller du i et par teskjeer kardemomme, råder han.

- Kardemomme? Maja er ikke sikker på om hun har det engang, det er lenge siden hun har lagd vafler.

- Ja, da blir det kaffe med ekstra spiss på. Prøv det neste gang kjæresten din kommer, det får fart på ham, smiler han skjelmsk.

Maja tenker med en gang på Jens, og så blir hun flau. Gjesten smiler enda bredere når han ser at hun rødmer.

 

- Slå ikke dine vakre øyne ned. Grønnfargen skinner om kapp med paljettene på t-skjorten din.

 

Maja må le. Tenk å si noe så dumt. Latteren gjør godt. Men hun legger for sikkerhets skyld til, i en påtatt brysk tone, at han ikke må tro hun vil kjøpe bilder av ham bare fordi han kommer med komplimenter.

 

Kaffen smaker litt rart, synes hun. Likevel bestemmer hun seg for å gi den en sjanse, og minner seg selv om at både venninnene og moren hennes maser om at det er bra å forsøke seg på nye ting. Maja har lett for å bli gående i gamle vaner, slik som den ufrivillige vanen med er å være singel.

 

Selgeren sitter i over en time, viser bilder og forteller muntre historier fra kunstakademiet i Kenya. Maja ler godt, og merker at livet føles litt lettere igjen. Til slutt velger hun seg ett bilde. Hun klarer selvfølgelig ikke å la være.

 

Bildet viser en antilope akkurat i det dyret unnslipper en gepard som springer til angrep. Motivet er abstrahert. Maja må sitte en god stund før hun oppfatter selve handlingen. Men farten, faren og opphisselsen fornemmet hun med en gang hun festet blikket på det. Det skal hun se på hver gang hun føler seg litt tung og treg, tenker hun.

 

Allerede neste dag bestemmer Maja seg for å våge litt mer. Hun vil servere Jens en sterk kopp kaffe på kontoret hans. Med kardemomme.

 

Maja har droppet t-skjorten med paljetter. Men etter mye leting fant hun en gammel, strikket genser i en sterk grønnfarge.

 

Uten å lytte til sine egne hysteriske hjerteslag banker hun lett på kontordøra hans. Hun marsjerer inn før han rekker å svare. Men i det Maja skal til å si ”hei” merker hun at stemmen har sin gamle, usikre klang. Helt upåvirket av grønne klær og krydret kaffe.

 

- Hva hjelper det å pynte på utsiden, når jeg er den samme gamle på innsiden, tenker hun. Nesten. For før tankerekka hennes er fullført ser hun bort på Jens.

 

Han stråler opp i et smil når hun kommer inn. Kun til henne, kun fordi hun kommer.

 

- Så fin du er, sier han etter at han har takket for den hyggelige overraskelsen.

 

– Du kler virkelig grønt, det står til øynene dine. Det er min yndlingsfarge.

 

Med ett er det Jens som slår blikket ned, som om han har sagt for mye. For å skjule at han rødmer litt, tar han koppen opp til munnen og slurper i seg en varm tår.

 

- Ups, den var sterk, detter det ut av ham.

Maja skjønner at han ikke liker kaffen, og hun har ikke pokerfjes.

 

- Det er sikkert kaffemerket sin skyld. Ikke bli lei deg, skynder Jens seg å trøste. – Du pleier alltid å lage deilig kaffe.

 

- Mener du det?

- Ja visst!

 

Maja smiler. Den varme velkomsten hans, og de gode ordene, får henne til å slappe av. Så hun forteller om den morsomme kunstmaleren, og om hvordan hun lærte å lage kardemommekaffe. Jens ler godt.

 

Så får han høre om elefanten kunstmaleren har malt på husveggen ovenfor Maja. – Den skulle du virkelig sett!

 

- Ja, det vil jeg gjerne, er det en invitasjon?

- Eh...

Usikkerheten overrumpler Maja igjen, men så tar hun seg sammen.

- Ja, hvis du vil, jeg mener, har du lyst til å komme på middag i kveld?

 

Jens smiler fornøyd. Så bøyer han seg inn til Maja og hvisker så skjeggstubbene kiler henne i øret.

 

- Lager du kaffe uten kardemomme etterpå?

 

- Ja.

- Bra. Jeg kommer!

 

De ler mot hverandre i omtrent to sekunder. Så hører begge sjefen rope ”Maja” ute i gangen. Jens blunker til henne.

 

Før hun går vil Maja ta koppen med kardemommekaffe for å rydde den vekk. Men Jens gir ikke slipp på den, ikke med en gang. I stedet legger han en hånd over hennes og sier lavt.

 

- Det er lurt å lytte til råd i blant. Men først og fremst synes jeg du bør være deg selv. Ikke bare med kaffen din, men med hele deg...

 

Den kvelden blunker Maja til elefanten på veggen utenfor, når hun trekker for gardinene.

 

 

 

 

 

Foto: Henrik Groth-Andersen

 

 

Please reload

Følg
Paulines
Påfunn
  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon
Tidligere innlegg:

October 11, 2019

December 20, 2016

September 16, 2016

September 6, 2016

August 30, 2016

Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now