Hårreisende harry, men happy!
Minstemann er bare fire år. Riktignok snart fem, som han selv poengterer. Men altså fortsatt langt unna skolegang og alvor. Likevel tar han enkelte ting på alvor, slik som hårsveisen!
Det ville være slemt å henge ham ut som forfengelig, for det er han ikke. Men nå har han, og alle kameratene i barnehagen, en konkurranse gående om å ha det tøffest håret. Med tøft menes at det skal stå rett opp.
Så poden spruter vann i håret hver morgen og drar det oppover så han nesten river det av.
Han når ikke opp til speilet på badet. Men han drar pedalbøtta fram foran vasken, og klatrer opp så høyt han kan. Fortsatt når han ikke opp til speilet. Men fra pedalbøtta speider han oppover, og når han får øye på noen hårstrå som vinker i speilet der oppe, så vet han at de er hans, og at de står rett opp på hodet hans.
Da klatrer han fornøyd ned, og er klar for å dra i barnehagen. Men, det er vinter, det er luetid!
Så når han er framme i barnehagen ligger luggen klistret til panna. Han har arvet mammas ”nordiske” (les: pistrete) hår; det finnes verken fylde eller krøller som kan hjelpe til å holde sveisen stående. I barnehagen konkurreres han lett ut av kamerater med tykke krøller. De buster seg litt, og så står alt håret til værs, i timevis.
På vei innom matbutikken øynet jeg plutselig en løsning for ham. Mens jeg plukket med meg shampo og balsam fikk jeg øye på en liten boks med hårvoks! ”Myk som gele, og stiv som lim”, reklamerte den.
- Den gjør susen med sveisen hans, tenkte jeg, og heiv den i handlevogna uten å tenke meg om.
På vei hjem ble jeg litt sjokkert over meg selv. Hjemme gjemte jeg boksen på badet. Gutten er bare fire år. Det er jo helt idiotisk å bygge opp under slik konkurranse og forfengelighet! Eller?! Det ser jo temmelig harry ut med en så liten gutt som styler håret?!
Men dagen etter begynte han på samme prosedyre. Mens han stod på pedalbøtta og dro i hårtustene innså jeg at det ikke spiller noen rolle om andre synes at han, og jeg, er harry. Det viktigste er at han er fornøyd.
Så jeg tok fram boksen med voks, og klemte en klatt inn i den lille gutteluggen. Så løftet jeg ham opp i speilet så han kunne beundre resultatet. Håret stod stivt til værs, og humøret fulgte etter!
Gutten svevde over bakken på vei til barnehagen – harry, men happy!