© 2019 Åse Pauline Thirud.

Proudly created with Wix.com

Ribbe til jul

Det siste innlegget på Paulines Påfunn før jul er en novelle som utspiller seg i førjulstiden. Den trykkes med tillatelse fra ukebladet Familien, som hadde den på trykk forrige uke.

 

Med dette ønsker jeg alle lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt År!

 

 

Ribbe til jul

 

Novelle av Åse Pauline Thirud

 

Anna hoppet over frokosten, og tok bare en kopp kaffe før hun skyndte seg ut i morgenmørket. Hutrende slo hun armene rundt seg selv, som beskyttelse for den isende kulden.

 

Fraværet av snø gjorde desembermorgenen ekstra mørk. Det gikk ikke en dag uten at hun hørte folk klage over at det ennå ikke var kommet snø. - Det blir jo ingen riktig jul uten snø, sa alle.

Anna kjente at hun egentlig ikke brydde seg mye om det. For det ville jo umulig bli noen ordentlig jul hos dem uansett…

 

Mens hun gikk og hutret, på vei til jobb, var blikket hennes vendt nedover. Med ett la hun merke til noe som gjorde at hun stanset opp. Fortauet hun gikk på var jo vidunderlig vakkert!

 

Selv om Anna hadde gått den samme veien i mange år hadde hun aldri lagt merke til at fortauet kunne se slik ut. Kraftig barfrost hadde i løpet av natten malt krystallroser og stjerner så langt hun kunne se, selv uten snø. Gatelyktene fikk kunstverket på fortauet til å funkle som vidunderlige stjerner.

 

- Det er som om verden er fast bestemt på å gjøre sitt aller beste, selv om noe viktig mangler, tenkte Anna da hun gikk videre mot bussen. Det slo henne at hun burde gjøre det samme.

 

Men det er lettere sagt enn gjort. Anna har forsøkt. Senest kvelden før, da hun bakte pepperkaker sammen med ungene. Hvert år pleide ungene og hun å lage noen kjempestore pepperkakekoner- og menn og gi til mormor. Og Anna mor pleide å henge disse pepperkakene i vinduet i gangen sin. Anna hadde kommet i tanker på at dette vinduet ikke ville bli pyntet til jul i år, og sa hadde tårene sprengt i øynene nok en gang.

 

Men heldigvis hadde Josefine reddet henne med å lage en hvit melisnese, slik at alle lo. Latteren fra barna hadde jagd tristheten vekk. Den minnet henne om alle de kjære hun var så heldig å ha i livet.

Likevel; så fort hun ble alene merket Anna igjen den vonde klumpen av savn som satt inne i henne et sted. Den løste seg aldri helt opp. Anna kjente at den sitter i halsen hele tiden, og truer med å kvele henne når som helst. Det er som om den vil fortelle henne at hun bør være varsom med hvilke minner hun bringer fram i hodet.

 

Og julen er jo en eneste lang rekke av minner og tradisjoner!

 

Selvfølgelig er døden livets naturlige gang. Og Annas mor hadde fått leve et langt og godt liv før hun sovnet inn. Men et tap er et tap, savn og smerte følger alltid med. Anna vil aldri mer kunne gi moren sin en lykkelig klem.

 

- Når man er førti år er man voksen nok til å leve med dødens nærvær, hadde storebroren hennes så kjekt sagt til de frammøtte ved morens begravelse. Men hun hadde sett at hendene hans skalv bak ryggen på ham da han sa det.

 

Moren hadde vært en trygg støtte for dem alle så lenge hun levde. Når en del av grunnmuren som hverdagen er bygd på faller, er det naturlig å vakle litt.

 

I tiden etter begravelsen hadde hatt Anna flere gode møter med presten. Det hadde vært samtaler med kloke ord og trøst. Samtidig ga han henne noen utfordringer. Presten var opptatt av å få Anna til å ta innover seg nødvendigheten og selvfølgeligheten ved livets gang.

 

- Akkurat som en fødsel er et guddommelig mirakel, så er også døden en del av livets syklus. Vi kan ikke endre det, og vi skal ikke endre det. Vi må akseptere det.

 

Presten hadde ment å være trøstende, men han så nok at ordene ikke hjalp Anna så mye. Ikke foreløpig i alle fall. Men likevel ville han ikke gi se helt.

 

- Du må huske på de som lever, de som trenger deg nå. Moren din ville ikke ønsket at de skulle bli glemt på grunn av hennes bortgang.

 

Anna skjønte hva han mente. Hun har tre barn fra fem år til konfirmasjonsalder. Etter at moren hennes døde hadde hun knapt nok spurt eldstejenta hvordan det gikk med skolearbeidet. Hun hadde ikke fulgt minstemann til korøvelsen en eneste gang. Hun innså at det å holde seg for seg selv, og kjenne på sorgen alene, på en måte var litt selvopptatt.

 

Barna hennes savnet mormoren sin. Da ble det bare enda verre for dem at mammaen holdt seg unna også. Annas ektemann hadde stått av stormen så langt. Han hadde trøstet, hjulpet med lekser, fulgt barn til aktiviteter, og laget mat; kort sagt holdt hjulene i gang.

 

- Men vi er en familie, sa Anna til seg selv. – Vi skal komme oss gjennom dette sammen.

 

Etter den samtalen med presten gikk Anna en lang tur i skogen. På vei hjem igjen lovte hun seg selv at hun skulle bruke tid på barna framover. Og først og fremst skulle de få en fin jul!

 

Derfor ble det pepperkakebaking i går. Under bakingen klarte Anna å glede seg sammen med barna. Tradisjonen tro var Josefine så sjenerøs med melis og sølvkuler at kakene hennes ble så harde at de var  umulige å bite over. Uti romjula ville de ende opp som godis til bikkja Nelson. Minstemann laget bare pepperkakegriser med magen full av non-stop.

 

Likevel kjenner Anna fortsatt klumpen i halsen, når hun er alene. I dag er dessuten Anna ikke bare trist, men også bekymret!

 

Moren har hvert år laget juleselskap for storfamilien. Anna våknet opp med en fortvilet tanke i hodet i dag; hun har aldri før stekt en ribbe. Så ikke nok med at ungene ikke har mormor lenger, kanskje juleaften vil bli en fiasko!

 

Anna har alltid hørt at det er ”så enkelt” å steke ribbe. Likevel er hun redd for å ødelegge julaften for alle. Hvorfor fulgte hun ikke bedre med når moren hennes lagde mat, og lærte av henne? Nå er det for sent.

 

På jobben var det så travelt at bekymringer ble jagd på dør av sjefens småhysteriske mas og kollegaenes skravling. Da de midt på dagen benket seg rundt lunsjbordet fikk Anna endelig en god ide. Kari, en av kollegaene til Anna, fortalte om hvor god hjelp hun hadde fått i en ferskvaredisk nylig.

 

- Damen som jobbet der fortalte meg nøyaktig hvordan jeg skulle tilberede maten. Hun laget til og med en liste til meg over hva jeg trengte av tilbehør, slik at jeg ikke skulle glemme noe! Utrolig bra service!

Alle rundt bordet nikket og sa seg enig. Det var lett å la seg begeistre av en slik historie. Alle kjente til de kjedelige fryse- og kjølediskene hvor de fleste måtte finne middagen sin. Det var nesten ikke mulig å finne en matbutikk i mils omkrets hvor det fortsatt var en ferskvaredisk.

 

- Det er jo viktig at det finnes slike butikker, sa en annen kollega. – Eller er jeg redd mye kunnskap og erfaring vil dø ut.

 

- Ja, sa Kari. – Dessuten er det så hyggelig å snakke med slike folk, slike som tydeligvis elsker jobben sin. Hun snakket så entusiastisk om julemat, og var glad for å overbringe kunnskapen.

Anna hørte bare halvveis på resten av samtalen. Hun hadde bitt seg merke i hvilken butikk det var snakk om. Nå følte hun at redningen var kommet.

 

Et par dager senere fikk Anna tid til å stikke innom ferskvarebutikken hun hadde hørt om. Litt usikker ble hun stående å kikke på de utstilte varene. Det var en overflod av ribber, skinker, svineknoker, lever, pinnekjøtt og andre delikatesser. Anna var på god vei inn i sine egne tanker, da hun plutselig ble avbrutt av at en vennlig stemme spurte om hun trengte hjelp.

 

- Ja… Anna var litt nølende til å begynne med. Men så tok hun seg sammen.

 

– Ja, det er vel litt banalt. Men jeg trenger altså noen gode råd om hvordan jeg kan være sikker på å få til en god ribbe. Jeg har aldri lagt julemiddagen før, men i år må jeg trå til.

Anna klarte å få fram et tafatt smil, lettere oppgitt over sin egen ubehjelpelighet.

 

- Ja, men da har du kommet til rett sted! Damen bak disken smilte fra øre til øre. – Så du er bestemt på at det skal være ribbe, med tradisjonelt tilbehør?

Da Anna nikket bekreftende satte damen i gang. Men ikke i for raskt tempo. Damen lagde en liste over hva Anna trengte, og hvor mye hun trengte. Etterpå forklarte hun stekeprosessen nøye.

 

- Det viktigste er jo at du setter ribba under grillen en kort stund til slutt, for å få ekstra sprø skorpe. Men da må du følge nøye med på at det ikke blir for lenge. Det er fort gjort at du svir svoren. Det er egentlig det verste som kan skje. Alle gleder seg jo til sprø svor.

 

Anna kjente at prestasjonsangsten tok kvelertak da damen sa det. Damen i ferskvaren så det, og skyndte seg å berolige henne.

 

– Det er ikke vanskelig å følge med på, bare se at den blir litt gyllen før du tar den ut. Forresten, du skal ikke være redd for å be noen i selskapet om å hjelpe deg dersom du får det travelt. De fleste synes bare det er hyggelig å bidra til en god julemiddag. Moren, for eksempel, hvis hun er der?

Den kommentaren fikk tårene fram i Annas øyne. Hun klarte ikke å stoppe dem. Kanskje det var fordi damen var så velmenende. Stemmen hennes var så vennlig og medfølende.

 

- Huff, unnskyld meg, stotrer Anna. – Det er bare det at moren min har alltid lagt julemiddagen i familien vår. Men nå er hun ikke lenger blant oss. Det er litt rart, det er litt vanskelig å venne seg til…

 

- Å, stakkars deg! Og så ber jeg deg spørre moren din, så dumt av meg…

 

- Nei, du kunne jo ikke vite det.

Anna snufser og forsøker desperat å ta seg sammen. Men tårene nekter å la seg stoppe, de renner helt uten kontroll.

 

- Kom!

Damen bak disken drar bokstavelig talt Anna med seg inn på bakrommet. Der sitter det en ansatt til og drikker kaffe. Men vedkommende får myndig beskjed fra Annas nye venninne om å gå ut og ta over ved ferskvaredisken.

 

- Jeg heter forresten Berit, sier ferskvaredamen, og rekker Anna en tørkerull.

Mens Anna tørker snørr og tårer finner Berit fram to kopper kaffe. Snart er Anna rolig igjen, og føler seg litt flau.

 

- Jeg beklager virkelig. Jeg vet ikke hva som kom over meg, jeg ble bare så overveldet av alt mulig.

 

- Ikke tenk på det. Ofte hjelper det å få ut litt tårer, det letter trykket, smiler Berit jovialt.

Så tar hun fram en notisblokk og skriver ned noen raske anvisninger.

 

- Det er faktisk sant at det er enkelt å steke ribbe. Så den delen av julaften skal du ta helt med ro. Og siden du har andre å være sammen med på julaften, så skal du se kvelden blir hyggelig likevel. Den saken ordner seg nok også.

Berit legger til at dersom Anna står fast på juleaften så kan hun gjerne ringe henne.

 

- Å nei, jeg skal da virkelig ikke forstyrre på selveste julaften, forsikrer Anna. – Men tusen takk for veldig god hjelp.

 

De drikker litt kaffe begge to.

- Du serverer nok verdens flotteste ribbe, kan jeg tenke meg, sier Anna i et forsøk på å være munter.

Hun vil så gjerne si noe hyggelig til denne damen som har vist henne slik omsorg. Men til sin overraskelse rister damen forsiktig på hodet.

 

- Å nei, det blir ingen stor middag hos meg. Du skjønner, jeg vet litt om hvordan du har det nå, sier hun stille.

 

Så er det Annas tur til å høre på en historie, til å høre at det ikke bare er henne selv som må bære med seg en tristhet inn i julehøytiden.

 

- Jeg mistet mannen min tidlig år. Det har bare vært oss to i nesten tyve år, vi fikk aldri barn. Så jeg får også en litt rar julaften i år.

 

- Å, beklager, kondolerer! Men, men betyr det at du blir helt alene?!

 

- Ja, jo. Men jeg skal gå i kirka, og så kommer jeg til å snakke lenge med en kusine nordpå. Hun pleier alltid å ringe og fortelle hva alle i familien har holdt på med det siste året…

 

Anna ser at damen foran henne snakker for å snakke vekk sannheten de begge kjenner til, men som begge skulle ønske at ikke fantes. At livet til tider byr på ensomhet, enten man vil det eller ikke. Anna skulle ønske hun visst noe godt å si. Hun kjenner seg plutselig så rik og heldig i forhold til denne damen. Anna har tross alt en familie å feire sammen med. Likevel er det hun som får trøst, fra en person som kommer til å sitte helt alene på julaften.

 

Nei, det går ikke an!

 

Anna overrasker seg selv med å gjøre noe impulsivt, samtidig kjenner hun at det er det eneste riktige å gjøre.

- Kjære deg! Vær så snill å kom til oss julaften.

 

Berit nærmest skvetter til av forslaget.

- Nei, det kan jeg da ikke. Jeg skal da ikke trenge meg på. Det var ikke derfor jeg sa det, jeg ville bare trøste…

 

- Og det gjorde du også, smiler Anna.

- Hør her, jeg mener det virkelig. Vi trenger en hyggelig forandring til jul begge to. Du har hjulpet meg med å få tilbake troen på at julaften vil bli bra. Men jeg trenger fortsatt kyndig hjelp med ribba. Vær så snill å si ja.

 

De to damene blir sittende å se på hverandre en stund. Berit tar en slurk av kaffen. Så setter hun kruset bestemt fra seg, og smiler.

 

- Hvorfor ikke? Jeg vil selvfølgelig gjerne komme.

 

Anna er lettet når hun endelig rusler hjemover den kvelden. Like før hun er framme kjenner hun noe kile seg på nesa, så hun kikker opp. Da ser hun snøfnugg, myke og dansende, dale ned fra himmelen. Til sin egen lettelse kjenner hun en barnlig glede sprenge i brystet ved det vakre synet.

 

- Det blir en annerledes jul, men det blir en ordentlig jul i år også, smiler hun for seg selv.

 

 

 

 

 

 

Please reload

Følg
Paulines
Påfunn
  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon
Tidligere innlegg:

October 11, 2019

December 20, 2016

September 16, 2016

September 6, 2016

August 30, 2016

Please reload

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now