Novelle - Fotball i Hong Kong
Paulines Påfunn avslutter uka med en kort novelle. Med det ønskes alle en riktig god helg!
Fotball i Hong Kong
av Åse Pauline Thirud
Raske skritt tar ham forbi parken. Sola speiler seg i kontorbygget han har kurs mot. En barnehageflokk på tur lager munter støy ved fotgjengerovergangen, uten at Jan enser det.
Hver morgen, og hver ettermiddag, konsentrerer han seg om å ikke tenke på benken i parken, den ved bjørkelunden. Han minner seg selv på å glemme alle gangene han satt der, la hodet bakover og smilte om kapp med sola. Han må for Guds skyld aldri myse oppover den høyreiste bjørka i midten, mot såret i barken.
Tegnet som ble risset inn i stammen skadet det ikke. Treet strekker seg overlegent, og koketterer sola med glitrende vårblad. Men Jan er ikke beskyttet av bark.
Det har gått flere måneder. Han innbiller seg at han klarer seg bra. Det ville gått helt fint i dag også, hadde det ikke vært for sjefen.
Jans sjef er ikke av den lyttende sorten, men det må alle under ham være. Han priser seg selv for å være impulsiv.
- Du må gripe dagen! Det var slik jeg bygget min formue, sier han. Jan tenker at det handlet vel mer om å gripe arven, men han tier, kikker på klokka, ser at Joacim flørter med Janne, Trine spiller basketball ved søplekassa, og at Lars gjør seg klar for lunsj...
Jan har halvveis blitt lovet forfremmelse, så han blir stående ved sjefen og nikke.
- Så! Da går vi, annonserer sjefen brått, og spretter opp fra skinnstolen.
- Få tak i et par pappkrus på veien, jeg ta macchiato, veldig lite melk, next to nothing!
- Hva, gå?
Jans ører blir blodrøde og blikket flakkende.
- Ja, ut! Vi tar den praten ute, sa jeg, ser du ikke sola, da mann?!
Dermed er sjefen på vei ut, og Jan logrer etter.
På hjørnet utenfor stikker han innom en kaffebar. Mens han venter på at de to kaffekrusene blir ferdige forsøker han å vrenge hjernen for å komme på hva det var sjefen ville snakke om. Mens melkeskummeren freser ser han ham vifte utålmodig, og dernest peke mot parken. Så strener han i vei.
- Å nei, ikke parken, ikke ned mot bjørkelunden! tenker Jan mens han sliter med å få plastlokkene til å sitte på pappkrusene.
Men en sjef som er vanskelig å nå med uttalte ord kan i hvert fall ikke påvirkes med telepati.
Selvfølgelig sitter sjefen på den benken. Reklameblid snur han seg mot Jan og spør hva han har kommet til?
- Æh…, uhm?
- Men så sett deg da, mann. Ja, kommet til! Hong Kong!? Det er jo bare for ett år. Var det ikke det du tenkte på mens du ventet på kaffen, om du vil ta over etter Henriksen i Hong Kong?
Sjefen åpner reservetanken sin med tålmodighet. Han liker Jan. Jan har god oversikt over alle firmaets avdelinger, og han pleier å være lydhør. Men han bruker å komme med mer enn usammenhengende lyder.
Sjefen vifter med armen, – så?!
- Å, ja, det er klart, det er en stor utfordring, jeg liker utfordinger…
- Godt! Da er det avgjort! Kom innom kontoret mot slutten av dagen, så ser vi litt på det praktiske. Jeg går og ringer Henriksen.
Dermed er Jan alene på benken. Den han aldri før har sittet alene på.
Bjørka kneiser med nakken som den alltid har gjort, vifter uvesentligheter vekk med late blader i sommerbrisen.
Jan bøyer hodet bakover, uten å myse. Han ser hjertet. Sola brenner i øynene, som om han var kastet inn i fandens smie. Urørlig stirrer han videre. Desperate tårer kiler ham i skjortekragen.
Han prøver å ta seg sammen. Han har nettopp fått en stor mulighet! En oppgave han har drømt om, før. Slik kan han ikke sitte, midt i lunsjen, tidlig i livet.
Da smeller det. En fotball gir ham en kilevink verre enn han noen gang har fått på bedriftsidrettslagets kamper. Hjertet har smøyd sine sørgende tentakler inn i de våkne tankene hans, men refleksene har de ingen kontroll over.
Jan spretter opp og ser seg rundt. Ei lita jente kommer løpende og bråbremser foran ham. Hun stammer fram en unnskyldning.
Noe faller på plass i hodet til Jan, omtrent som når han gjesper vekk dotter i øra etter en kraftig flylanding. Han kaster ballen i været et par ganger. Ser fire-fem unger litt lengre bort på sletta. De står tydeligvis og venter på jenta og ballen.
- Den trengte jeg!
Han blunker til jenta.
Hun smiler usikkert tilbake, men rynker panna. Det lille fjeset blir ganske rart, og Jan må le av både henne og seg selv. Jenta ler med, selv om hun innerst inne lurer på om denne mannen er en slik mann pappa har sagt hun skal holde seg unna…
- Kan jeg få bli med?
Jenta er usikker, kikker mot kompisene. Det er vel greit, når de er flere sammen…
- Jeg har spilt på landslaget, lyver Jan, overrasket over hvor viktig det kjennes å få spille litt fotball.
Det får jenta til å nikke. Han river av seg jakka, kaster ballen til ungene, og hiver seg ut i en rå kamp.
Snart har han grønske på skjorta og skrubbsår under opprevne dressbuksebein. Likevel har han ikke vært så hel på lang tid.
Ungene blir etter hvert hentet av en lærer. Jan slenger seg ned i gresset, og hiver etter pusten. Stillheten synger mens gresshoppene spiller.
Til slutt plukker han med seg jakka, fra benken, og rusler mot kontoret.
- Lurer på om de spiller fotball i Hong Kong?