David Bowie i 1983 - en hyllest

14.01.2016

Mens yappetida tar sats og verden er lysegrønn, sniker to femtenåringer seg inn på en kinofilm de vet de ikke tør å se. Den heter Cat People, og får begge til å sjekke for store, svarte katter under senga i mange måneder framover. Skrekken fra filmens fortelling roer seg etter hvert.

 

David Bowies musikk fra filmen slipper aldri taket.

 

I kinosalens mørke sitter jentene med gåsehud over hele kroppen. Når Bowie hever og senker stemmen i ”putting out fire… with gasolin” går de små hjertene henholdsvis til himmels og i bakken. Helvete er ikke på tapetet ennå. Likevel forteller noe i Bowies stemme om en knivsegg mellom lys og mørke, en balanse mellom realitet og fantasi.

 

Jentene skjønte ikke noe av det akkurat da. Bowie-universet vokste videre i alle årene etterpå. Der og da visste de bare at de var hekta på den stemmen, den følelsen, den gysningen nedover ryggen.

 

Den ene jenta var lykkelig eier en ekte Sony Walkman, på den tiden langt kulere enn en iPhone. Hun var nemlig så heldig å ha en snill onkel som hadde vært på jobbreise helt til Japan. En bitteliten, knall rød kassettspiller med headset; den originale; forløperen til alle senere dingser for musikk på farten.  

 

Med dette teknologiske vidunderet, og kassetten hun selvfølgelig kjøpte dagen etter det skjebnesvangre kinobesøket, ”Let’s Dance”, kunne hun gjenskape gysningen nedover ryggen når som helst, hvor som helst.

 

På vei hjem fra venninnen om kvelden spilte Bowie ”China Girl”, hjertet slo ”larger than thunder”, ”Criminal World”, ”Modern Love”…

 

Jentene bodde langt ute på landsbygda, hvor det ikke fantes gatelys. Det skulle tatt seg ut! På denne tida var det bare oljegrus på landeveien, ikke asfalt en gang. Men hun hadde en Walkman, akkurat som de kule i London og New York.  Hun hadde Bowie på øret; ”… with gasolin” skrek han så høyt at alle firbeinte ble skremt på flukt.

 

Likevel var det noe som raslet i trærne ved veien. Eller var det det? Fullmånen smøg seg fram fra gjemmestedet sitt og bød på litt lys. En sky formet et ansikt som åpnet opp et gap i en stum latter i det Bowie sang ”it’s been so long”. Så var den borte. Stjernene blunket koketterende før de også forsvant. Månen fant en ny sky, og lot mørket senket seg igjen. Natten er aldri til å stole på.

 

Svarte trestammer stod som soldater langs veien, som føttene kjente godt. Hun hadde gått der så mange ganger, hjem fra venninnen, hjem fra søndagsskolen, men ikke om natten…

Med sansene bedøvet av musikk og måneskinn tok hun et feiltrinn. Foten skled litt i grusen, ned mot grøfta.

 

Hun måtte stoppe, stirre inn i mørket, var det katteøyne? Store katteøyne?

 

Nei, selvfølgelig ikke! Hun kommanderte seg selv videre. Gysningen nedover ryggen var så kraftig at den tynne kroppen skalv. Kanskje beste å skru ned lyden akkurat når Cat People-sangen var på det skumleste? Nei, hun måtte høre!

 

”You’ve been so long, it’s been so long, and I’ve been putting out fire, with gasolin” hjertet slo så det overdøvet bassen. I en låt på 80-tallet, snakk om å kjenne seg levende!

 

Når Bowies stemme fyller rommet kjenner jeg den dag i dag den samme herlige skjelvinga i sjela.

Musikk kan ta deg til andre dimensjoner.

 

Takk for Walkman’en onkel, takk for musikken, Bowie!

 

 

 

Please reload

Følg
Paulines
Påfunn
  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon
Tidligere innlegg:

October 11, 2019

December 20, 2016

September 16, 2016

September 6, 2016

August 30, 2016

Please reload

© 2019 Åse Pauline Thirud.

Proudly created with Wix.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now